Selv om andre mener at brettspillingen vår tar litt av, så mener vi at vi har kontroll. Vi er ikke avhengige av brettspill! Vi bare spiller mye.
Men når man ser sine egne vaner i barna, så ser det litt annerledes ut. La meg illustrere med tre eksempler.
Eksempel 1:
|
Klokken viser seks en søndagsmorgen. Mor og far ligger og sover slik man skal når det er natt. Men barna er våkne og har problemer. Et svært viktig problem, faktisk. Og ingen er vel bedre til å løse problemer enn foreldrene. Derfor stormer de inn på soverommet: - Mamma og pappa! Hvor er UNO-kortene? Og vi skjønte jo at det ikke kunne vente til et mer menneskelig tidspunkt. Barna ville jo spille. |
 |
Eksempel 2:
| I fjor var sønnen
vår hos helsesøsteren for å prate om trivsel og sjekke helsen.
- Hva liker du å gjøre hjemme? spurte hun vennlig. Og han forklarte ivrig at han likte å spille spill. - Vi har mer enn 100 spill hjemme! strålte han. Det var tydelig at den vennlige damen ikke helt trodde fiskehistorien hans, - hun skiftet emne. I år var datteren vår hos den samme helsesøsteren. - Hva liker du å gjøre hjemme? spurte hun vennlig. - Vi spiller masse spill hjemme. Vet du hvor mange spill vi har? Mer enn 200. Den vennlige damen forfulgte ikke den fiskehistorien heller. Og der satt jeg og syntes litt synd på barna mine som ikke ble trodd... |
 |
Eksempel 3:
| Poden har to
kamerater med hjem fra skolen. De har lyst til å leke. Og begynner med
legoen. Vår sønn ser tankefull ut, før han utbryter:
- Jeg vet hvilket spill dere ville likt! Det er med drager, enhjørninger og sånt! Og så springer han etter Elfenland som han raskt stiller opp mens han ivrig forklarer reglene i et rasende tempo. Foreldrene observerte dem stolt, men oppdaget kameratenes uro. De kastet skjulte blikk mot legoen og ytret forsiktig frampå om de kanskje kunne leke litt med lego. Kjære sønnen vår, det er ikke alle syvåringer som henger med i Elfenland, - selv om lillesøstrene dine klarer seg bra. Etter litt forklaringer fikk vi formidlet at Elfenland kanskje tar litt for lang tid. Kanskje de kunne gå ut i stedet? Kameratene var straks med. Det bodde flere gutter i nabolaget. Vår sønn var litt betenkt. - Eller vi kan spille Ludo. Det tar ikke så lang tid! Kameratene nølte. De ville heller leke ute. Vår sønn gjorde et siste forsøk: - Eller spille Magic. Det er gøy! Og der er det masse monstre og så mister man liv når man blir angrepet og ... Kameratene så fortvilet på hverandre. Og det var først da det slo meg: Hva har vi egentlig gjort med våre barn? |
|
Karina
PS: Publisert her 23. mars 2007.
