Karina vokste opp i en spillfamilie. Hensikten var å gjøre noe sosialt. Kose seg sammen som familie. Det ble ikke mye ludo og yatzy. Men spill som Dingbats, Norden rundt, Mistenkt, Cluedo, Labyrinten, kinasjakk og tradisjonelle kortspill ble ofte tatt fram. Og monopol til ære for lillebroren hennes. Hun likte ikke kunnskapsspill. Hjernetrim med høy underholdningsfaktor var derimot kjekt.

Karl Thomas var vant til å spille med kamerater. Spillene skulle være av typen "knus motstanderne". Tyngre strategispill med innfløkte regler gledet hans unge hjerte og boostet hans konkurranseinnstinkt. Spill som Axis & Allies var en slager rundt guttebordet.

Da disse to tradisjonene møttes, ble det konflikt. En åpen konflikt med to tapere. Det er sjelden gøy å spille et spill som motspillerne misliker.

Så en dag møttes våre verdener.  I en lekebutikk i Silkeborg i Danmark.

Karl Thomas fikkt øye på Settlers og slet med å gi slipp på de fristende eskene. Karina var skeptisk. Hun orket ikke enda et typisk Karl Thomas spill. Dessuten var vi i lekebutikken på grunn av vår snart ett år gamle sønn. Ikke for å kjøpe noe til pappaen. Vi endte likevel med å kjøpe grunnspillet.

Vi husker fortsatt hvordan vi åpnet esken i sommerhuset. Karina leste reglene. Hun ville ikke bli lurt inn i enda et spill hun på forhånd var dømt til å mislike. Standardbrettet ble satt opp. Og vi spilte det. Ikke bare en gang, men tre ganger. Gleden og overraskelsen var stor. Endelig hadde vi funnet et spill der våre to verdener kunne møtes. Endelig hadde vi funnet en felles sjanger. En felles plattform inn i en ny spennende brettspillverden.

Vi har spilt svært mange spill sammen siden den dagen i sommerhuset. Settlers ser slitt ut. Nå er sønnen vår syv år. Gleden var likevel stor da vi introduserte ham for Settlers. Selv om han slo oss begge.

Vi har fortsatt en spennende tid foran oss. Sammen.

PS: Publisert her 13. desember 2006.

Bilde: Settlers er blitt slitt her i huset.

Bilde: Mathias 7 år vant over foreldrene. Han satset på riddere.